Generelt om hukommelsen og dets funksjoner

Skrevet av: Josef Daveronis

I denne oppgaven har jeg tenkt å greie litt ut om hvordan hukommelse fungerer og prosessen fra ett minne først er vist for oss til at vi kan huske det i evig tid. Jeg har også tenkt å fortelle om en hukommelsesteknikk kalt chunking.

Det er tre hovedformer for hukommelse. Disse kalles den sensoriske, arbeidende/korttids og langtids hukommelse. For at vi skal kunne registrere ny informasjon og kunne huske den i evig tid, er den nødt til å prosesseres igjennom alle disse tre.

Den sensoriske hukommelsen er et midlertidig lager for hukommelse. Det er her informasjonen først blir registrert for en kort periode. Deretter selekterer vi ut informasjon som vi aktivt vil huske på. Vi har to former for sensorisk minne; ikonisk og echoisk. Forskning viser at om informasjon av ett visuelt stimuli blir presentert for oss i bare noen hundredels sekunder kan det lagres over til korttidshukommelsen, det samme gjelder for echoisk som er det samme som ikonisk bare aduitivt.

Denne informasjonen går da videre til arbeids/korttidshukommelsen. I korttidshukommelsen ligger minnene litt klarere for oss. Herifra må vi selv repetere informasjonen som vi ønsker å ta med oss videre slik at den kan bli registrert i langtidshukommelsen. Korttidshukommelsen har en viss grense på informasjon den kan ta inn om gangen. Det er estimert at den kan holde på syv komponenter. Alle mennesker er naturligvis forskjellig, så derfor regner vi med en breddeforskjell fra pluss til minus 2 komponenter (5-9komponenter). Hvis vi for eksempel ønsker å huske ett telefonnummer så består det av 8 tall (8 komponenter hver for seg). Derfor kan det være vi vil trenge å høre dette ett par ganger før vi selv kan registrere all informasjonen, og så måtte repetere det for oss selv mange nok ganger for at vi skal huske det permanent.

For å kunne huske informasjon bedre er det flere teknikker som kan brukes, spesielt er det en teknikk vi bruker ofte, den kalles “chunking”. Chunking vil si at vi setter sammen flere minnekomponenter slik at real minnene blir færre. For å få til dette må man slå sammen minnene på en måte som virker logisk riktig for oss. Hvis for eksempel ett tlf nr er 45213492 kan det bli problematisk å huske alle tallene på en gang. Derfor kan vi dele dem opp til doble tall som 45 21 34 92, eller man kan legge til en melodi på uttalelsen og dele den opp etter hvordan den klinger i munnen 452 13 492. Nå er minnekomponentene redusert ned til 3 komponenter i stedet for det opprinnelige 8. Repeterer vi dette for oss selv vil det etter hvert lagres i langtidsminne. På denne måten gir vi ett signal til hjernen om at dette er informasjon som er relevant for oss, og vil bli brukt igjen i en senere tid. Det sies at om man repeterer ett minne 360 ganger, vil det være registrert i hjernen livet ut.

På 70 tallet fant man ut at man kunne kategorisere minnene i 2 forskjellig grupper, disse var kalt semantisk og episodisk. Semanrisk minne går utpå konkrete minner vi lærer fra andre. Det vil si minner av kunnskap og fakta. Denne form for minner får vi ofte fra skolelæring, eller når vi ser en dokumentar og må huske diverse årstall eller lignende. Den andre formen kalles episodisk minne. Denne form for minner går utpå hva vi husker utifra hendelser og erfaring. Her registreres også mye ubevisst. Hvis vi for eksempel skulle falle fra en sykkel etter å ha gjort ett stort hopp, vil vi huske denne episoden, for den vil gjøre ett sterkt inntrykk på oss. Dette gjør så vi kan få litt mer angst for å hoppe med sykkel igjen.