Homeostasis og driv/optimum-level hypoteser.

Skrevet av: Andreas Ellingsen

Homeostasis er kroppens måte å beholde optimale fysiologiske tilstander I kroppen. Dette kan homeostasisen gjøre ved både psykologisk og fysiologisk påvirkning. Hvis vi fryser kan kroppen vår skjelve for å holde tempraturen I kroppen oppe, den kan også sende signaler til vår bevissthet om at vi bør kle på oss mer. Homeostasis fungerer som et termostat, og det er fire forskjellige komponenter som må være tilstede; 1) System variabelen (f.eks kroppens tempratur), 2) Det optimale nivået for system variablen 3) Verdien vi har nå 4) En korrelasjonell måler som setter I gang en prosess om den optimale verdien vi har og verdien vi har nå ikke stemmer overens, som jeg nevnte I eksemplet mitt kan dette være å kle på seg mer eller skjelve. Det at vi kler på oss vil gi en negative feedback grunnet den optimale verdien vil bli nådd, oppnår vi f.eks en varme som er mer en den optimale verdien vil dette bare sette igang en ny homeostatisk prosess.

Den første hypotesen som kom ut av dette var driv reduksjons hypotese. Driv er en kilde til motivasjon, driv reduksjons hypotese sier at det som kan redusere driven vil bli forsterket. Et godt eksempel kan være sult(driv). Vi har en driv(sult), her er nivået lavere enn det det optimale(mett), vi setter derfor igang en respons hvor vi oppsøker mat, finner vi mat og reduserer driven vil dette bli forsterket pga. Å være sulten er en aversive stimuli. Så langt virker alt greit, men hva når man skal bruke driv reduksjons teorien til å forklare stimuli som er sekundære og ikke primære som sult. Det å lese blader kan være forsterkende, men det vil være vanskelig å tenke seg til at dette er en driv som må reduseres. Eller bedre sagt kan vi si at I motsetning til sult vil det være vanskelig å måle en slik driv eksperimentelt. Det andre problemet med en slik reduksjons teori er at den sier at vi vil gjøre en respons for å eliminere en driv. Hva skulle da forklaringen være på at vi forsterker stimuli som skrekkfilmer eller andre spennende aktiviteter? Vi ser skrekkfilmer for å redusere vår driv for skrekk? Det kan virke som at stimuli som blir forsterket er stimuli som aktiverer oss, mens driv reduksjons hypotesen deaktiverer.

Dette prøver optimum-level hypotesen av Hebb og Berylene å forklare. Når vi ser en skrekkfilm vil det være et optimalt nivå av aktivering før det blir for mye, være det enten vi blir for redde til at det er noe trivelig eller at stimuleringen har pågått for lenge. Dette forklarer bedre hvordan vi vil søke ut stimuli og holde det på en fast nivå istede for å redusere nivået som en negativ forsterkning ville gjøre(driv reduksjons teorien). Dette kan forklare godt hvordan vi blir lei av en stimuli pga. Den når over vår optimale aktiveringsnivå, eller hvordan vi vil bli motivert til å oppsøke stimuli som ligger under det ønskelige aktiveringsnivået. Denne teorien har derimot noe av samme problemet som driv reduksjons hypotesen, det kan vise deg svært vanskelig å eksperimentelt finne ut av hva som er det optimalenivået pga aktivering og driv er begreper som ikke lar seg måle så lett.